Stabsprest Nils Terje Lundes innlegg på seminaret "Forsvarets grenser"

4. mars 2014

Deres majestet, ærede forsamling.

Takk for muligheten til å ta opp de etiske perspektivene ved Forsvarets grenser – rollefordelingen mellom politi og forsvar ved intern beredskap, med utgangspunkt i de hovedinnledningene vi har hørt. Hovedinnledningene gir et godt utgangspunkt for nettopp å belyse også de etiske perspektivene ved dette sentrale spørsmålet.

La meg allikevel først, før jeg går nærmere inn på hovedinnledningene, starte med en «war story». Under annen verdenskrig ble det opprettet norske polititropper i Sverige. De var formelt polititropper, men reelt var de militære styrker. Bare dette faktum, skulle gjøre dette til en interessant historisk case for den tematikken vi har oppe i dag. Men det er også mer. Da jeg for ti år siden skrev den norske feltpresttjenestens historie, ble jeg klar over et interessant forhold. I disse polititroppene var det feltprester, og en av disse feltprester var den senere kjente redaktøren Arthur Berg. Berg hadde befalsutdannelse fra tidligere, og han satte som betingelse at han skulle være kombattant også som feltprest. Dette var jo helt imot både tradisjon og jus, og skapte stor diskusjon. Saken ble kjørt til høyeste hold, og resultatet var at den norske regjeringen i London tilslutt utferdiget en kongelig resolusjon som tillot at Arthur Berg ble kombattant feltprest i polititroppene. I dette tematiseres på en radikal måte spørsmålet om grenser, ikke bare institusjonelt, men også profesjonsmessig. I hvilken grad gis det etiske grunner til institusjonelle grenser mellom politi og forsvar, og profesjonsmessige grenser. Dette dreier seg ikke bare om å avklare forskjellene mellom utøvelse av polisiær og militærmakt, men enda mer fundamentalt å avklare forutsetningene og grensene for i det hele tatt å utøve makt på statens vegne. Hvem kan, under hvilke forhold, på hvilken måte, for hvilke formål, utøve slik makt?

Dette leder meg til de to hovedinnledningene. Det grunnleggende prinsippet i Ragnar Auglends innledning er «legitimitet». Han understreker betydningen av at maktbruk mot borgerne må ha demokratisk legitimitet gjennom lov, og at utøvelsen må ivareta viktige prosessuelle rettsstatsverdier. I dette reflekteres den klassiske tese formulert av Max Weber at all maktutøvelse fordrer legitimitet. Legitimitet kan formuleres på ulik måte. Ofte skjelner vi mellom legalitet, det vil si juridisk legitimitet, og en bredere formulering av legitimitet som også omfatter politiske og etiske aspekter. Det er som etisk norm, jeg skal belyse betydningen av legitimitet.        

Det er verd å merke seg at spørsmålet om legitimitet utgjør selve det primære utgangspunkt for den etiske tradisjonen som dreier seg om maktbruk – rettferdig krig-tradisjonen. Denne tenkningen kan sies å dreie seg om militærmaktens grenser, og kan dermed belyse også grenseoppgangen mellom militær- og annen maktanvendelse, så vel som maktanvendelse generelt.

Det første kriteriet er legitim autoritet, det er: hvem kan legitimt anvende tvangsmakt. Vår tilnærming til dette er ofte formal: det er staten som har voldsmonopolet, og voldsmonopolet kan igjen deles i et indre og et ytre monopol, representert ved henholdsvis politi og forsvar. Det klassiske svaret på dette spørsmålet er imidlertid innholdsmessig definert: legitim autoritet er den som ivaretar det felles beste (bonum commune). Makt kan legitimt anvendes for å forsvare seg mot det som truer det felles beste. Dette er det andre kriteriet i tradisjonen: rett grunn.  For vårt tema aktualiseres spørsmålet om hvorvidt trusselen mot det felles beste kommer utenfra samfunnet eller innenfra samfunnet. Det tredje kriteriet er rett intensjon. Den klassiske definisjonen av dette er at maktanvendelsens overordnede målsetting er å beskytte og fremme fred, orden og rettferdighet. Her vil det være av relevans å skjelne mellom beskyttelse av selve samfunnsordenen hvor denne er på spill, og den mer kontinuerlige opprettholdelse av offentlig ro og orden innenfor den bestående samfunnsorden.

Et klassisk kriterium i rettferdig krig-tradisjonen er krigserklæring. Dette er et foreldet kriterium når det gjelder krigføring, men det er på ingen måte foreldet for belysning av vårt tema. Poenget med dette kriteriet er at det er fredssituasjonen som skal legges til grunn som det normale, og en anvendelse av ekstraordinær makt, eksempelvis anvendelse av militærmakt for polisiære formål, krever særskilt legalitet.

I samme retning går også to andre kriterier i tradisjonen, siste utvei, og rimelig håp om å lykkes. Siste utvei, eller «ultimo ratio» innebærer at bruk av militærmakt skal være siste utvei. Andre, fredelige midler skal være prøvd først. Det innebærer en tilbakeholdenhet ved å gjøre bruk av militære kapasiteter for å løse politioppgaver. Kriteriet «rimelig håp om å lykkes» understreker at det må foretas en nøye vurdering av hvorvidt bruk av militærmakt vil være hensiktsmessig for å oppnå formålet. Militære maktmidler er i sin karakter innrettet på forsvar mot eksterne militære trusler. Det er ikke gitt de vil kunne ha tilsvarende relevans dersom bruken justeres eller utvides i retning av det polisiære.

De kriterier jeg har tatt opp nå, er de såkalte «jus ad bellum» kriterier. Det finnes imidlertid også en annen gruppe kriterier. Det er de såkalte «jus in bello» kriterier. Mens den første gruppen kriterier omhandler de legitime forutsetninger for maktanvendelse, dreier den siste gruppen kriterier seg om den legitime utøvelsen av makt. Her er vi inne på forhold som i særlig grad berører profesjonsutøvelsen. Dette er en tematikk som Dedichen belyser i sin innledning. Hun fremholder at det både er likhetstrekk og forskjeller mellom militær og polisiær profesjonsforståelse. Hun påpeker videre at de siste års utvikling har medført at grensene mellom ansvarsområdene er blitt mindre tydelige, og at dette fordrer et behov for profesjonsforståelse og gjensidig forståelse og læring.

Betydningen av profesjonsforståelse kommer til uttrykk i distinksjonskriteriet i rettferdig krig-tradisjonen. Den klassiske definisjonen er at det skal skilles mellom stridende og ikke-stridende. Lovlig stridende er de som opptrer på vegne av den som er legitim autoritet. Anvender vi dette kriteriet for å belyse vårt tema, står politiprofesjonen og militærprofesjonen i en særstilling idet de, for å referere til Dedichen: «forvalter statens rett til lovlig bruk av fysisk makt på samfunnets vegne». Samtidig er det som Dedichen også fremholder, tydelige forskjeller mellom profesjonene. Det er altså tale om en distinksjon når det gjelder maktanvendelse utført av politiprofesjonen og militærprofesjonen, både når det gjelder form, innhold og forutsetninger. Det er ikke gitt at relevant maktutøvelse innenfor militærprofesjonen kan direkte anvendes i politiprofesjonen, og motsatt. Dette dreier seg ikke bare om legitimitet, men også om funksjonalitet. Skal jeg bruke etiske begreper om dette, vil jeg si at betydningen av en distinksjon, av en tydelig profesjonsidentitet, ikke kun dreier seg om pliktetikk, hva som er rette handlinger for en bestemt yrkesgruppe, men også om konsekvensetikk, hva som gir den beste funksjonalitet eller effektivitet.

En konsekvensetisk betraktning, står i enda større grad enn for distinksjonskriteriets vedkommende, sentral i det andre ius in bello kriteriene: «proporsjonalitet». Maktanvendelsen må være proporsjonal med det som skal oppnås. Anvendt på vårt tema, innebærer det at vi må spørre om hva som er de mest proporsjonale virkemidler ved intern beredskap. Tar vi utgangspunkt i Auglends definisjon av den polisiære doktrine, knyttet blant annet til subsidiaritet, forholdsmessighet og forsvarlighet som effektueringsprinsipper, fremstår dette som et godt argument for at, som Auglend sier, «I det lengste bør altså Forsvarets rolle være av bistandsmessig karakter». Dette kan med andre ord betraktes som en god operasjonalisering av proporsjonalitetskriteriet. Samtidig vil det også her være et spørsmål om funksjonalitetsbetraktninger. Dette tematiseres i spørsmål knyttet til eksempelvis terrorisme. 

For å oppsummere: Med utgangspunkt i hovedinnledningene, er det to grunnleggende prinsipper jeg har festet meg ved. Det er legitimitet og funksjonalitet. Disse prinsippene gir også god mening fra et etisk perspektiv, og jeg har operasjonalisert dette gjennom å ta for meg kriteriene i den klassiske rettferdig krig-tradisjonen. Disse kriteriene kan gi et godt utgangspunkt også for drøfting av rollefordeling mellom politi og forsvar ved intern beredskap.

Takk for oppmerksomheten!