Kommentar til Lene Bomann-Larsen: ”Kjønnsmangfold i Forsvaret: - Mål eller middel?”

22. november 2013

Camilla Serck-Hanssen

 

Det følgende er en kommentar som ble fremført på seminaret "Flere kvinner i felt: mål eller middel?", som ble arrangert av Institutt for samfunnsforskning 19. november 2013. Foranledningen for seminaret var Lene Bomann-Larsens artikkel om temaet i Nytt Norsk Tidsskrift

Bomann-Larsens artikkel drøfter tre sammenhenger som hun hevder ofte tas for gitt i mangfoldsdiskursen: koblingen mellom kjønn og perspektivmangfold, koblingen mellom kjønnsmangfold og organisasjonens legitimitet, og koblingen mellom mangfold og Forsvarets operative evne.

Artikkelen er velskrevet og tar opp et viktig tema, jeg har ikke desto mindre flere innvendinger til argumentasjonen, alle har faktisk å gjøre med mangfold, om enn ikke kjønnsmangfold. Jeg skal her nevne tre slik innvendinger:

Den første innvendingen er at artikkelen ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til mangfoldet av begrunnelser i St.meld 36. Bomann-Larsen trekker ut noen for hennes argument relevante påstander som:

”Forventninger som er knyttet til kjønnene bidrar til at det å være mann eller kvinne er en kompetanse i seg selv. Den nye soldatrollen i fredsoperasjoner krever eksempelvis både operative ferdigheter, samt gode sosiale og relasjonsmessige evner for blant annet å skape tillit hos lokalbefolkningen i operasjonsområdet (St.meld. nr. 36: 9).”

Bomann-Larsen argumenterer mot denne antakelsen på følgende måte:

”Om det er en årsakssammenheng mellom mangfold og evne til å møte dagens sikkerhetsutfordringer, er uvisst. Men det er interessant å merke seg hvordan koblingen mellom kjønn og mangfold impliserer at kvinner er annerledes enn menn, at de som gruppe representerer andre verdier, andre holdninger osv. For at kvinner skal være lik mangfold må det nødvendigvis forutsettes at kvinner er annerledes.”

Imidlertid, siden kvinner utgjør ca 50% av befolkningen burde dette være det beste argumentet for mangfold.

Eller som St. Meld 36 sier det:

”Forsvaret er en kompleks kompetanseorgani­sasjon som skal kunne operere i uforutsigbare situasjoner ba?de nasjonalt og internasjonalt. For­svaret trenger derfor et bredt spekter av mennes­ker med ulik bakgrunn og kompetanse for a? kunne fylle sin rolle og funksjon pa? en god ma?te. Det er dermed viktig a? rekruttere mennesker fra ulike miljøer med forskjellige erfaringer. For a? sikre at Forsvaret har nok kvalifisert personell til a? løse dagens og fremtidens utfordringer, er det behov for a? rekruttere fra hele befolkningen, og ikke bare fra den ene halvparten. (s. 9).”

Bomann-Larsen nevner dette argumentet til slutt i artikkelen sin, og hun synes å akseptere det.  Likevel får det ingen plass i argumentene hennes. Dette er desto mer underlig fordi om det er holdbart, tilsier det at man bør sette inn tiltak for å øke den reelle andelen av kvinner som søker seg til etaten. Ikke desto mindre er Bomann-Larsen skeptisk til slike tiltak ettersom hun ikke ser noen grunn til å tro at det vil øke forsvarets operative evne.

St. Meld 36 har dessuten en langt mer mangfoldig argumentasjon for sine konklusjoner enn det Bomann-Larsen gir inntrykk av:

  • Rettighets- og legitimitetsaspektet tilsier at ba?de kvinner og menn i størst mulig grad bør ha like rettigheter og plikter i det norske samfunnet. Forsvaret har en særstilling na?r det gjelder maktutøvelse. Na?r forsvarsmakten tas i bruk skal begge kjønn ha innflytelse pa? hvordan makten utøves. Verken kvinner eller menn skal utelukkes i denne sammenheng.
  • Nytteaspektet tilsier at Forsvaret i større grad bør rekruttere mennesker fra hele befolknin­gen for a? sikre personell med riktige verdier og erfaringer. Slik kan Forsvaret sikre at ba?de dagens og fremtidens komplekse oppgaver løses pa? en god ma?te. Blant annet er det nød­vendig a? ha med kvinner i internasjonale opera­sjoner, slik at militære avdelinger som skal støtte eller sikre samfunnsbyggende virksom­ het, faktisk er i stand til a? kommunisere med hele befolkningen.
  • Mangfold i personellsammensetningen vil bidra til at Forsvaret utvikler verdier, holdnin­ger og atferd som gjør at organisasjonen i større grad kan tilpasses endringer i oppgaver og funksjoner. Et større mangfold vil gjøre For­svaret til en mer tilpasningsdyktig og fleksibel organisasjon.

Min andre innvending er at Bomann-Larsen har et snevert og reduksjonistisk syn på Forsvarets oppgaver og legitimitetsgrunnlag som verken samsvarer med de normative og politiske oppfatningene av hvordan etaten bør være eller med realitetene. Hun stiller følgende retoriske spørsmål:

”Skal det totale antall personell økes for å oppnå mangfold, eller skal kravene til opptak eller forståelsen av selve kjernevirksomheten endres for at sammensetningen blant de 9000 skal kunne bli annerledes? Er mangfold det som best sikrer at Forsvarets kjernevirksomhet utøves på en god måte? Skal kravene senkes for at mangfold skal økes? Skal kvinner som i utgangspunktet ikke ønsker seg inn, tvinges inn fordi mangfold skal sikres?”

Og videre:

”I hvert fall hva operativ sektor angår, koker det til syvende og sist ned til et spørsmål om hva som skal ha prioritet: å sikre å ivareta egenskaper som er forbundet med militær kampkraft, eller å øke mangfoldet…Det er tiltakene som rettes mot å øke andelen kvinner ut over den andelen som «kommer av seg selv» som krever tilleggsargumentasjon. Det etterlyses en substansiell og avideologisert begrunnelse for hvorfor mangfold er formålstjenlig.”

Dette bringer oss til slutt frem til BOMANN-Larsens kjerneargument:

”Her er vi ved kjernen i artikkelens argument: Verken mangfold eller likestilling (ut over den rent formelle) bør sees som et mål i seg selv, men som ett av flere virkemidler som kan være effektive for å løse Forsvarets samfunnsoppdrag. Mangfold må begrunnes i effekt for oppdragsløsning. Forsvarets rasjonale er å forvalte voldsmakt på vegne av staten, og kjernevirksomheten er å løse de oppdragene politikerne gir. Det betyr at Forsvarets operative evne må være overordnet, og at alle andre tiltak må være hensiktsmessige for å oppnå økt operativ evne i de ulike operasjonskontekstene Forsvarets avdelinger skal bidra til. Denne mål/middel-tankegangen må gjelde på alle nivåer, fra det laveste taktiske til det høyeste politisk-strategiske nivå.”

Sektorens egen rolleforståelse er imidlertid langt mer mangfoldig. Fra Forsvarssektorens Verdigrunnlag kan vi lese følgende:

”Forsvarets kjerneoppgave er a? skape en tilstrekkelig krigs­ forebyggende terskel. En slik terskel er va?rt fremste vern for va?r suverenitet og for a? forebygge krig og konflikt i Norge. Dette inne­bærer en rekke deloppdrag. Først og fremst skal Forsvaret, med støtte fra va?re allierte, forsvare Norges suverenitet og territorielle integritet. Videre skal Forsvaret bidra til ha?ndhevelsen av Norges suverene rettigheter, samt til a? forebygge og ha?ndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske næromra?der i fredstid. Forsvaret skal ogsa? bidra til a? ivareta samfunnssikkerheten, noe som er blitt stadig viktigere med et endret trusselbilde. For eksempel har Forsvaret primæransvaret for a? ha?ndtere terroranslag som konstateres a? være et væpnet angrep mot Norge, og som utløser selvforsvarsrett etter internasjonal rett. Forsvaret skal ogsa? bidra til et kollektivt forsvar, i tra?d med Atlanterhavspaktens bestemmelser, og til fler­ nasjonal kriseha?ndtering. Arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet innenfor rammene av folkeretten og FN­pakten sta?r ogsa? sentralt.”

Også St.meld 36 argumenterer for et slikt mangfold av oppgaver:

”Regjeringen vil ha et moderne og fleksibelt for­ svar som kan ha?ndtere et bredt spekter av oppga­ver. (S. 1)”

”Ettersom krig og konflikter rammer kvinner pa? andre ma?ter enn menn, er det behov for a? sette fokus pa? kvinners spesielle behov for beskyttelse. (S. 8)”

Og i Forsvarssektorene verdigrunnlag finner vi liknende synspunkter nedfelt i beskrivelsen av den nylig innførte verdien Vidsyn:

”En vidsynt organisasjon makter a? unnga? sneverhet og innadvendthet, og erkjenner at den er del av noe større. … Det er romslighet hva anga?r mangfoldet og ulikhetene i organisasjonen. Fokuset er pa? fremtiden ­ pa? a? rekruttere, utvikle og beholde bred og relevant kompetanse, og pa? a? skape og bidra til sektorens utvikling. Det hersker stor fleksibilitet – evne til rask endring og tilpasning.”

Dessuten, definisjonen av Forsvarets kjerneoppgaver og dets operative evne følger ikke direkte fra dets rett til å utøve voldsmakt slik Bomann-Larsen ser ut til å hevde. Kjerneoppgavene vil alltid være forstått også utfra den historiske, kulturelle og politiske konteksten. Også operativ evne vil alltid måtte forstås relativt til et sett av verdier som ikke fastlegges av Forsvaret alene. Altså, både hva Forsvaret skal gjøre og hvordan det skal gjøre det vil være fastlagt gjennom dialog og forhandling med samfunnet for øvrig. I tillegg vil teknologisk utvikling også måtte komme inn i bildet når man vurderer operativ evne. Alle disse forhold tilsier at den statiske og reduktive forståelse av oppgaver og operativ evne som Bomann-Larsen legger til grunn for sin diskusjon av mangfoldsargumentet fort bærer galt av sted.

Til slutt, den snevre og reduktive forståelsen av Forsvarets oppgaver medfører også en blindhet når det gjelder å se nettopp likheten mellom denne og andre samfunnsinstitusjoner. Det er nemlig et mangfold av institusjoner med svært skjev kjønnsfordeling i Norge, og i forhold til dette antatte problemet finner vi de samme argumenter og motargumenter som hos Bomann-Larsen. I debatten rundt kvotering av kvinner til næringslivets styrer var det typisk å innvende at det eneste holdbare argumentet for slikt ville være at et slikt tiltak ville øke deres ”operative evne” dvs. evnen til å øke aksjonærenes avkastning. Bomann-Larsen hevder imidlertid at Forsvaret står i en særstilling:

”Hvis vi sammenlikner med andre profesjoner som for eksempel medisin, er det ikke comme il faut at politikere overprøver medisinere i vurderingen av hvordan operasjoner best kan utføres eller hva slags kompetanse som behøves til formålet. Politiske innblanding i medisinutdanningen synes uhørt, mens det til Forsvarets skoler stilles forventninger fra politisk hold om at utdanningen skal vektlegge såkalt genderproblematikk og at skolene skal iverksette tiltak som kan bidra til at jentene gjennomfører utdanningen.”

Men det stilles jo nettopp forventninger til universitetene når det gjelder tiltak for økt likestilling! Og de samme argumentene som Bomann-Larsen bruker på Forsvaret har da også vært brukt flittig mot slike tiltak innenfor akademia. Det undrer meg derfor litt at det ikke reflekteres mer over denne parallellen i artikkelen. Så la meg derfor tillate meg og avslutte med et retorisk spørsmål: Hva er egentlig så spesielt med Forsvaret? Hvordan kan vi vite at den snevre og reduktive rolleforståelsen som Bomann-Larsen gjør seg til språkrør for er en objektiv sannhet om forsvarets nødvendige essens, snarere enn et uttrykk for en gruppes interesse i å holde sine privilegier for seg selv?